Når Lena Dunham lager TV-serie om unge kvinner fulle av usikkerhet, som har problemer med å finne seg selv, blir resultatet strålende.
Girls er en herlig blanding av “feel good” og “feel bad”, og byr på både morsomme og kriseflaue scener.
Lena Dunham fortsetter å imponere med sin sjarm og smarte humor i andre sesong av Girls. Serien problematiserer selv den minste lille filleting i en ung kvinnes hverdag –her er det mye som er satt på spissen, men du vil du helt sikkert fnise litt for deg selv i sofaen over ting du kjenner deg igjen i.
Omtale: Girls S01 – Mye sort humor og en deilig eim av sarkasme.
Lena Dunham spiller Hannah i Girls, sesong 2. (Foto: HBO).
Strålende manusarbeid
Serieskaperen Lena Dunham spiller hovedrollen i Girls. Forfatterspiren Hannah lever sine glade tyveår i New York, der hun prøver å brødfø seg gjennom caféjobb og skriveoppdrag, mens hun arbeider på romanen som skal gjøre henne til “the voice of my generation”, som hun sier.
Som i sesong én handler serien mer om livsproblemene til Hannah og venninnene hennes, enn om Hannahs forfatterskap, og vi blir servert kjærestetrøbbel, venninnekrangler og andre utfordringer på løpende bånd.
Det er stort sett trivielle spørsmål og problemstillinger som opptar jentegjengen, og dette kunne blitt slitsomt i lengden hvis det ikke hadde vært for Dunhams strålende manusarbeid.
Dialogen er skarp, merkelig, smart og morsom, og skuespillerne leverer replikkene med en troverdighet som er imponerende med tanke på alt det rare som kommer ut av munnen til noen av dem.
Rollefigurer som blant andre Hannah selv, Jessa, spilt av Jemima Kirke, og spesielt Shoshanna, den naive rikmannsjenta spilt av Zosia Mamet, er fulle av utsagn som ikke alltid henger på greip, men som jeg tror på at rollefiguren virkelig mener.
Godt skifte mellom komikk og følelser
I 2012 vant den førte sesongen Emmy for enestående casting for en komiserie, og skuespillertruppen i Girls har ikke blitt noe dårligere siden sist.
Lena Dunham er utrolig god på å skifte mellom hysterisk komikk og sårt følelsesliv. Episoden der Hannah i ubehersket kokainrus og gul helsetrøye oppdager at hun er blitt forrådt av sin beste venn, er et godt eksempel på dette.
I tillegg til Dunham vil jeg trekke frem Jesmina Kirke sin prestasjon som den på utsiden sterke og selvsikre, men likevel svært usikre Jessa, som spesielt bra. Samspillet mellom Dunham og Kirke gir sesongen noen av dens sterkeste scener.
Anmeldelse: Silver Linings Playbook – Mestrer vanskelig balansegang mellom humor og alvor.
Se traileren for andre sesong av Girls her!
(Anmeldelsen fortsetter under videoen).
Mye preik, lite dybde
Girls sender stadig et stikk i siden til selvopptatte jenter som mener hele verden dreier seg rundt deres egen navle. Neida, Hannah er ikke selvopptatt, det er bare det at det meste Hannah snakker om handler om henne selv.
Gjennom hele sesong én av Girls jaktet Hannah på drømmemannen, men da hun endelig fikk ham skulle det vise seg at hun har angst for å binde seg, og denne angsten bærer hun med seg i sesong to også. Det betyr at hun fortsatt har en hel haug problemer hun kan dele med sine nærmeste, og hun snakker hull i hodet, ikke bare på vennene sine i serien, men også på meg med all praten. Blir denne dama aldri fornøyd?
Når det er like før jeg klikker på Hannah, og begynner å tvile på om Lena Dunham fortsatt er like skarp, kommer imidlertid en mer sårbar side av Hannah frem som avslører usikkerheten som ligger til grunn for mange av de tullete problemene hennes. Jeg rekker akkurat å få sympati for henne igjen, før serien haster videre.
For tempoet i Girls er høyt, så høyt at vi bare har tid til å skrape i overflaten på det jentene i gjengen sliter med. Jeg aner ofte at noe dypere ligger bak når en av jentene strever med noe som ved første øyekast kan virke trivielt, men serien tar seg ikke tid til å utdype det. Hver gang vi kan skimte et glimt av alvor hopper vi lett videre til neste knull, kjæreste eller vanskelige forhold.
Girls er en svært ærlig serie på mange måter, derfor kunne jeg ønske den også turte å dvele lenger ved problemene som stikker dypere. Likevel har jeg forståelse for at Lena Dunham ønsker å beholde den lettbeinte stemningen i serien, siden dette tross alt er en komedie.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet).
Lena Dunham, Zosia Mamet og Jemima Kirke i Girls, sesong 2. (Foto: HBO).
Passende prisdryss
Første sesong av Girls skuffet under Emmy-prisutdelingen i 2012, da serien kun vant én av de fem nominasjonene den var nominert til. På årets Golden Globe-utdeling gikk det heldigvis bedre med den velskrevne komedien. Lena Dunham og co stakk av med prisene for beste TV-serie i kategorien komedie eller musikal, og beste kvinnelige skuespiller i en TV-serie i kategorien komedie eller musikal.
Tidspunktet for prisdryss over serien kunne ikke vært bedre – 13. januar var det premiere på HBO-seriens andre sesong i USA, og mandag er det premiere her til lands på C More og i HBO Nordic.
Da min kollega Maria Lindberg anmeldte den første sesongen i 2012 konstaterte hun at: “Girls er en etterlengta serie for oss som driter i designklær og champagnebrunsjer på Upper East Side”.
Akkurat det er er Girls heldigvis fortsatt, og serien er fortsatt ærlig, fortsatt flau, fortsatt morsom, varm og til tider sår. Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong 2 – jeg gleder meg til fortsettelsen!
Les også: Girls får ein tredje sesong!
Girls sesong 2 ser du på C More mandager klokken 20.30, eller når som helst i HBO Nordic.